Justisdepartementets forslag til ny hundelov - Ot.prp. 48 (2002-2003).

KOMMENTARER TIL NOEN PARAGRAFER

§ 2 c:   Definisjoner
Begrepet ”Vesentlig skade” må defineres likt andre lover hvor samme utrykk benyttes.

Vi forsvarer ikke på noe måte aggressive hunder eller aggressiv bruk av hund. Sammenligningen med straffeloven § 229 er vi enige i. Ordet ”blødning” er for romt og subjektivt oppfattbart. Vi tror at meningen er innunder det akseptable, men fortolkningen/misbruksmuligheten er alt for store. En rift som påføres f eks ved lek, særlig med valper, må ikke betegnes/oppfattes som bitt.
 
§ 4:      Sikring av hund
Hva barn angår er vi, som på mange andre aktuelle områder i samfunnet, enige i at barn har krav på særskilt beskyttelse, men også mest i form av vern ved at pårørende tar ansvar / lærer opp barnet, og at alle, inkludert hundeeieren, bidrar til å forebygge uheldige situasjoner og muligheter.

§ 6:      Sikring av hund ved båndtvang
Det tas her hensyn (utvidet sådan i forhold til dagens lovverk) til de som ikke ønsker å møte løs hund uansett. Det må også tas inn at kommuner også har plikt til å ivareta hundeeiernes interesser - også slik at tilgang til fjellet og mark sikres.

Regelverket er også foreslått skjerpet i forhold til høringsutkastet uten at noen av høringspartene har uttalt behov/ønske om så.

§ 12:    Antall hunder i husholdning/eiendom:
Vi er generelt sterkt skeptiske til den forskjellsbehandling som det her kan bli med ulik praksis fra kommune til kommune. Vi er redd for at vedtak her vil bygge på varierende  og tildels manglende fagkunnskap og objektivitet. Dette er en diskriminering overfor hund og hundeeier, da det ikke finnes slikt lovverk overfor andre dyrearter som kan være til like stor sjenanse for andre.

Noen hensiktsmessig bestemmelse kan vi ikke se en slik regulering vil være, da det hele tiden vil være eier som er ansvarlig for sin(e) hund(er). Mange hundeeiere har også interesser som faktisk krever et tildels stort antall hunder (f eks trekkhundkjøring og gjeterhunder). Vi kan ikke se noen begrunnelse for en slik generell hjemmel dersom hundholdet ellers er i samsvar med andre lovverk, inkludert inngjerdingskrav,

§ 13:  Merking av hunder
I henhold til vårt forslag. Vi ser gjerne at den fullmakt som her omtales iverksettes omgående, da ID-merking av hund vil være det beste hjelpemiddel til å forebygge uønsket aktivitet og skape oversikt. Når eiers navn og adresse er direkte sporbart på alle hunder (inkludert blandingshunder, som forslaget ellers synes bevisst å ville unngå å omtale), vil dette være beste hjelpemiddel og for mange aktsomhetsskjerpende ved at en hending kan spores tilbake til eier svært så lett. Enkelte eiere/miljøer som ellers ikke respekterer noe lovverk vil bli enkelt identifiserbart ved at hunder på denne måten også er lett gjenkjennbare selv om eier ikke kan spores.

§ 14, pkt a:      Inngrep på stedet mot hund som jager…
Den intensjon og mening vi tror ligger bak formuleringen har vi ikke motforestillinger mot. Formuleringen er svært upresis og kan lett gi inntrykk av svært lav terskel. ”Et nært forestående angrep” synes vanskelig å definere forståelig.

§ 15:    Hund som utgjør klar fare for husdyr…
Det er store muligheter for misforståelser og direkte misbruk av paragrafen. Betegnelsen ”klar fare” vil være sterkt subjektivt hos den enkelte som foretar vurderingen. Anførsler om politi tilstede vil i praksis være en umulighet og gi enkeltperson som opptrer alene fullgod begrunnelse for sin handling hvor etterprøving ikke vil være mulig.

§ 17:    Umiddelbar polititiltak for å vareta sikkerheten..
Inntakelse av umiddelbar rett til å avlive andre hunder i persons eie/varetekt er lite heldig, da en vurdering av berettigelse/behov må være en selvfølge når umiddelbar fare ikke eksisterer. (Dette vil da være hunder som ikke har vært delaktige i  hendelser eller episoder.)

Fratakelse av rett til grunngiving og klage er og sterkt betenkelig, da dette på mange måter gir signaler om en slags politistat uverdig et moderne samfunn. Hvorfor slik nektelse av rett er berettiget er ikke begrunnet/nevnt, og om en situasjon for så vidt ikke er reverserbar (avlivet hund vil forbli avlivet), må enhver ha rett til å få en redegjørelse/begrunnelse om politiets vurdering og tiltak. Dette er ikke akseptert av uønsket og farlige hunder, men et varsko om innføring av be­stemmelser i strid med forvaltingslov og demokratiske rettigheter.

§  18:   Avliving pga jaging/skading av annet dyr:
Her bør eiers ansvar vektlegges mer - særlig dersom det er eier som faktisk er årsak til at det som har skjedd har skjedd og hunden har fulgt sine naturlige jaktlige instinkter. Unormal aggressivitet begrunner avliving og ikke naturlig instinkter og eiers feil (faren for gjentakelser er da ikke spesielt stor).

§ 18 a: Avliving eller omplassering hund
Her viser vi til kommentarene til § 2 om definisjon av begrepet ”vesentlig skade”.

§ 19:    Forbud mot farlige hunder
Her må vi opplyse at det faktisk var NKK som tok initiativet til  dagens midlertidige lov om farlige hunder og som også ønsket forbudet mot de 4 angitte raser.

Pkt a:   Utvidelse av antall forbudte raser gir ingen løsning. Eier er ansvarlig for sin hunds oppførsel og evt. aggressivitet overfor mennesker.  Problematikken omkring blandingshunder er ikke nevnt.

Raserene hunder er gjennomgående registerte med kjent eier. De er avlet på kjente egenskaper og mer forutsigbare i sin oppførsel enn uregistrerte blandingshunder. Reaksjon med forbud av rase er derfor ekstra urimelig. Det er det ulovlige, uakseptable og skjulte oppdrett som utgjør problemet. Dette hundeholdet blir på ingen måte bedre ved å vedta forbud som bare rammer og mistenkeliggjør organisert og kontrollert virksomhet.

I Sverige har lovrådgiver for ny hundelov skriftlig uttalt at forbud mot raser er vurdert, men ikke funnet egnet, da det er eier som er ansvarlig. I Danmark har man gått lengre og alt fastslått dette i lovs form. Begge bakgrunnsmaterialene er sendt Justisdepartementet som grunnlag for arbeidet, men innstillingen derfra er stikk motsatt av alle andre lands vurderinger. Det finner vi påfallende og urimelig.

Pkt b:   Bestemmelsen og diskusjonen omkring de rasene som her er berørt er preget av at spesielle interesser har fått gjennomslag for sine synspunkter. Vi er helt enige i blanding mellom ulv og hund ikke bør gjøres, og har også vært initiativtaker til et slikt forbud. Dette er ikke sammenlignbart med etablerte og internasjonalt aksepterte raser hvor innblanding av ulv ligger 40 til 70 år tilbake i tid. Dette ble den gang gjort av personer med spesielle genetisk kompetanse og innsikt, og gjelder kun for 2 sjeldne raser. Anførselen i kommentaren rundt lovverket om registrerte problem i USA er tatt ut av sammenhengen.  Det er her snakk om nye innkrysninger som vi ikke aksepterer. Hund og hundehold må ikke bli mistenkeliggjort og brukt i debatten om rovdyr i Norge.

Pkt c:   Denne paragrafen er en videreføring av a og b og åpner for en enkel mulighet til på subjektivt og faglig uholdbart grunnlag å utvide forbudslisten.

Pkt d:   Skarp dressur av hunder har ingen berettigelse i vårt samfunn med unntak, som også departementet anfører, i politiet og forsvarets. Det organiserte hundehold aksepterer heller ikke på noen måte slike bruk av hunder, uansett begrunnelser.
Det er merkelig at enkeltaktivitet i organisert regi (og som er internasjonalt utbredt, også i våre naboland) uten å være omtalt i høringsrunden er trukket inn og blitt definert av departementet som såkalt angrepstrening og skarpdressur. Hvem som er vektlagt til å være forståsegpåer her er oss ukjent, men hundefaglig kompetanse/innsikt synes ikke tilstedeværende.

Det internasjonale programmet som det vises til er i bruk over hele Europa. De få øvelser som er aktuelle i denne loven er ikke angrep og er heller ikke såkalte forsvarsøvelser. Øvelsene er basert på jaktlyst og lek.

Det er dessverre et faktum at misbruk av slike øvelser i uorganisert regi er mulig, men dette er forhold som alltid vil være der. Vi setter svært strenge krav til både hund og eier for i det hele tatt å få delta/trene, og har oversikt over hvem som er gitt anledning til dette. Selvjustisen og kontrollen her er stor. Å sette fokus mot det organiserte er feil. Et forbud vil også på sikt ramme offentlig aktivitet, dvs politiets mulighet for å anskaffe egnet hundemateriale.

Vårt forslag er at det gis aksept på at den virksomhet som i dag utøves i regi av ordet organisert hundehold fortsatt ikke bare er tillatt, men akseptert. Tilsvarende trening for å unngå misbruk skal ikke være tillatt i uorganisert regi (inkludert utført av enkeltpersoner som ellers trener organisert). Dette er på samme linje som Tyskland har innført, hvor det organiserte hundehold er gitt aksept fra myndighetene på at deres aktiviteter er akseptabel, positive og drevet i fullt forsvarlig regi.

§ 20     Unntak fra forbudet mot farlige hunder
må sees i sammenheng som § 19 og våre forslag der som vil tilsvarende endre § 20.

§ 21:    Krav til godkjenning for oppdrett av …
Dette er en utvidelsesadgang av forbud som ikke er berettiget eller hensiktsmessig. Det er eier som er ansvarlig for oppdrettet. Hvordan et slikt forbud skal føles opp er oss uforståelig. Dette er også en paragraf som styrker uorganisert og skjult virksomhet og oppfordrer til aktivitet unntatt offentlighet, fordi man vet at politiets ressurser er begrensede og sjansen for å bli oppdaget er svært liten. Det organiserte oppdrettet vil igjen bli mistenkeliggjort fordi det er denne virksomhet som vil være synlig.