Om farlige hunder og myke metoder og sånn..

Av Roxanne Meyer

Om farlige hunder og sånn...

Min forrige hund var en tøff mastiff. Min nåværende er en like tøff mynde. Ihvertfall på papiret - dvs det inntrykket man får når man leser beskrivelsen av disse rasene. Men likevel: ingen av disse rasene - Boerboel og Sloughi - anbefales å bli trent med røffe metoder. Man bør trene dem i samarbeid med hunden, ikke i konflikt med dem.

Min forrige hund var en vakthund med mye vakt i seg. Min nåværende er en jakthund med mye jakt i seg. Begge rasene beskrives som skeptiske til fremmede, og med en god del vaktinstinkt. Ingen av dem har likevel noensinne forsvart maten sin overfor mennesker. Hvorfor ikke? Fordi de aldri har hatt behov for det. De har forsvart maten sin overfor andre (fremmede) hunder, men det synes jeg er er helt greit. Ingen av dem har noensinne gått i matforsvar mot kjente hunder.

Hvorfor? Fordi mat aldri har fått bli noe konflikttema i hjemmet. Mat er kos, mat er felleskap, mat er lek og gøy. Det gjør ikke noe at jeg tar det saftige kjøttbeinet, for det betyr at vi skal leke med det. Det betyr ikke noe at hundens bestekamerat-hund tar beinet, for da får han straks et nytt bein. Ingen konfliktsituasjoner får oppstå.

Min nåværende hund har en kamerat som stadig er på besøk hos oss på dagtid. Det første kameraten gjør, er å styrte inn på kjøkkenet og stjele matrestene fra forrige kvelds måltid. Hunden min synes at det er helt ok. Han vet at han får all den maten han vil ha.

De to leker faktisk sammen om bein, selv om de er to hannhunder med bare noen få måneders aldersforskjell. Det morsomme er at de later som om de har matforsvar! En av dem tar et bein i munnen, og vifter det i ansiktet på den andre. Så følger en fascinerende lekekrangel med masse knurring og snerring. Men hvis den som har beinet knurrer for hardt, og den andre trekker seg tilbake, så kommer førstemann tilbake og nærmest dytter beinet opp i ansiktet på den andre. Å observere de to i "liksom-matforsvar" har lært meg utrolig mye om hundespråk.

Hadde jeg fått i hus en hund med matforsvar i forbindelse med kjøttbein, ville jeg gitt den det ene saftige kjøttbeinet etter det andre på et vaskbart teppe i stua, og sørget for at min egen hund ikke var tilstede og trigget den nye hundens matforsvar. Spis og bli mett, kamerat! Jeg ville fortsatt intil hunden forsto at kjøttbein ikke var noen sjelden luksusvare.

Så (mens den var god og mett) ville jeg begynt å trene mot matforsvar. Jeg ville begynt å holde i beinet mens hunden tygde på det, for å hjelpe den å komme til de mest kronglete delene. Jeg ville lekt med hunden, og brukt et bein som leke. "Se, et bein! Nå skal jeg trille det mot deg! Å en, å to, å trehhh!!" Kjempestas! "Det er GØY å dele mat med mennesker! Juhuu!"

Både min forrige og min nåværende hund tar/tok med seg kjøttbein bort til folk som er på besøk, og dumper dem i fanget på dem. "Hjelp meg å holde beinet så jeg kan tygge det!" Begge lærte seg tidlig at det var både nyttig og praktisk å gjøre det. Ulempen er at vilt fremmede mennesker får slimete kjøttbein i fanget. Og sitter de med ryggen til, får de beina dumpet i nakken!

Jeg har en venninne med en tispe med en god del matforsvar. Hundens mor ble parret altfor tidlig, og avviste valpene da de var 4 uker gamle. Tispa er nå 4 år gammel, og har mer interesse for folk enn for andre hunder. Men mat, eller nærmere bestemt kjøttbein, forsvarer hun også mot folk.

Jeg har kjent henne siden hun var noen måneder gammel, og hun har ennå lyst å forsvare maten sin mot meg. Hun knurrer vilt når jeg tar bein fra henne, og av og til gjør hun faktisk også utfall mot hendene mine når jeg tar beinet. Hun biter over hånda mi, men aldri sånn at jeg *kjenner* det. Denne tispa aksepterer meg som overordnet, og hun har tillit til meg. Men hun liker altså ikke andre hunder, og har derfor vokst opp uten den hundespråktreningen som hunder får når de omgås andre hunder.

Jeg tror fullt og fast at hun vil tillate meg å gjøre hvasomhelst med henne. Hun kan være skeptisk, hun kan signalisere protest, men hun vil aldri virkelig bite meg. Jeg har passet henne ofte, men har aldri brukt makt i mitt "lederskap", uansett hvor tverr hun har vært. Hun har hatt en mangelfull oppvekst, og har derfor også hatt mindre omgang med andre hunder enn det som er normalt for en hund i Oslo. Men i hennes kjerneadferd ligger likevel hennes instinktive hundespråk, og jeg følger med på det. Siden hun har vokst opp med få hundevenner, er hun ganske anderledes enn andre hunder jeg har passet (og jeg har passet mange!). Men det instinktive språket har hun ennå i fullt monn. Heldigvis! Knurrer hun, så vet jeg hvor jeg har henne, og jeg forholder meg til det. Jeg kan da velge om jeg vil presse henne eller la være. Gudskjelov har eieren hennes aldri straffet henne for knurring, så hun varsler alltid før hun gjør noe mer. Takk og lov for det. Jeg blir utrolig trist når jeg hører at folk straffer hundene sine for knurring!

Jeg omgår ellers flere såkalt "tøffe" raser (men jeg er ikke alltid enig i definisjonen av hva som utgjør "tøffhet"): amstaff, boerboel, bullterrier, amerikansk bulldog, pitbull, boxer, schæfer, rottweiler, schnauser, osv. De eneste fremmede hundene jeg er virkelig skeptisk til av disse rasene, er faktisk schæfere. Det avles altfor ukritisk på schæfer i de tusen hjem, og det ødelegger utrolig mye for de seriøse schæferoppdretterne. En venninne av meg driver med bruksschæfere, og jeg ville aldri tenkt meg om to ganger for å gå bort til dem. Men det finnes ikke *en* schæfer jeg har truffet i min bydel i Oslo som jeg ville turt å snu ryggen til. Dessverre. For det er en fantastisk fin rase når de avles rett.

Å omgås hunder dreier seg om å prøve å forstå hva som ligger til grunn for deres instinktive atferd. Vi vil aldri virkelig forstå dem, men det hjelper å prøve. Hvis hunden din gjør noe som du synes er feil, så ikke straff den! Prøv først å forstå *hvorfor* den gjorde det. Deretter kan du trene den til å endre atferden, med samarbeidsmetoder. IKKE med straff!

Men husk alltid at når hunden din gjør noe "feil", så er det fordi du ikke har vært flink nok til å lære den hva som er riktig. Hunder har en ufattelig sterk iboende vilje til å gjøre sine eiere til lags. Det finnes vel ingen andre dyrearter som er så totalt villige til å være en del av våre liv, og tilgi oss for våre mange feil.

Little-Bit

Jeg har en gang opplevd det jeg *da* trodde var nesten utrolig: å sitte med en mishandlet og kamptrent pitbull i fanget, mens hun slikket meg i ansiktet. Jeg var totalt fremmed for henne. Dette var en omplassert hund i Chicago, USA, hvor jeg var på besøk hos en venninne. Politiet hadde beslaglagt "Little-Bit" fra et kamphundmiljø innenfor Chicagos mektige mafia. Hun var blitt gjort aggressiv ved at eierne hadde bundet henne i et hjørne og skutt på henne med luftgevær. Men i Chicago avliver man ikke automatisk hunder med kamphundbakgrunn, og min Chicago-venninnes kamerat Steve var en av de få som hadde passert gjennom politiets nåløye. Stakkars Little-Bit var så skeptisk til mennesker at Steve sa at vi ikke måtte gå bort til henne, der hun sto i kjetting inne på motorsykkelverkstedet hans. Steve drev og bygde om motorsykler til filmstunts. Men jeg hadde nylig lest et intervju med Turid Rugaas i Aftenposten, og jeg syntes at hennes beskrivelser av dempende hundesignaler var fascinerende. Så jeg satte meg ned på gulvet inne på verkstedet, cirka en meter fra den rasende Little-Bits rekkevidde, og gjeeeeespet så det knakte. Jeg ignorerte henne suverent, og viste i stedet masse interesse for en liten oljeflekk på gulvet. Så flyttet jeg meg nærmere henne, centimeter for centimeter, men hele tiden med sittende på gulvet med ryggen til henne mens jeg gjespet, sukket fornøyd, klødde meg tankefullt, gravde med stooor interesse på den interessante flekken, og *totalt* ignorerte henne.

Etter 15 minutter satt Little-Bit i fanget mitt og elsket meg over alt på jord. Steve var målløs. Han hadde hatt henne i et år, og hun hadde snerret og glefset mot absolutt alle fremmede. Kun Steve selv kunne håndtere henne.

Det jeg lærte den dagen, var at hundespråk er makt. Og at det hjelper å *ignorere* (ikke straffe!!) en hunds forsvarsspråk. For hunder vil helst leve i harmoni med oss mennesker, hvis vi bare prøver å forstå hva de forsøker å fortelle oss. Jo mer jeg lærer om hundenes språk, desto mer forstår jeg at jeg ikke har peiling på hva de prøver å fortelle oss. Jeg er 39 år gammel og har vokst opp med hunder, men jo mer jeg lærer, desto mer respekterer jeg det faktum at vår menneskelige logikk ikke er kompatibel med hundenes instinkter. Vi er nød til å lære oss at vi ikke alltid kan forutse en hunds atferd - og enda viktigere: at vi ikke automatisk skal straffe atferd vi ikke forstår.